Hvis jeg var agility-instruktør

Nedenstående er innspill fra medlemmer på mailing-listen:
http://groups.yahoo.com/group/NoviceA

(fritt oversatt og sammensatt av Solveig Trippestad)

 

Hvis jeg var agility-instruktør…..

Jeg ville passe på at alle så noe positivt selv i sitt mest mislykkede løp.

Jeg ville be alle på treningen om å ta hver sin tur til å se på de andre og til å gi konstruktiv kritikk til hverandre med en oppmuntrende og blid stemme.

Jeg ville sørge for at hundene var i fokus, ikke seirene og premiene.

Jeg ville passe på at alle tok sin tur til å lage en kombinasjon som kun var laget for at hundene skulle ha det gøy – jo mer moro, desto bedre.

Jeg ville dele ut godbiter også til førerne, og alle skulle få positiv tilbakemelding, ikke bare de raskeste og beste.

Jeg ville sørge for at førere som tok seg selv for alvorlig, fikk en tåpelig hatt på hodet. Det er nesten umulig å ta seg selv alvorlig med Mikke Mus-ører og en propell i hatten…..

Jeg ville spørre hver og en av førerne om deres personlige mål i agility, og prøve å legge opp instruksjonen slik at den balanserte mellom de forskjellige målene.

Jeg ville starte hver kombinasjon med å spørre føreren hva hun eller han jobber med akkurat nå, og hva de håper å oppnå i akkurat den kombinasjonen.   Jeg ville forvente et blikk fylt av triumf og ren glede når ekvipasjen oppnådde det de håpet å få til.

Jeg ville jeg forsikre meg om at alle roser og belønner hunden sin når den har gjort noe – selv når den har tatt feil hinder.

Jeg ville innprente på hver eneste trening at sannsynligheten er størst for at feilen skyldes føreren, og hvis den for én gangs skyld ikke var det, hva så…..

Jeg ville be førerne ha med en leke eller ball slik at de kunne leke med hunden etter løpet, og jeg ville passe på at de lekte mer og trente mindre.

Jeg ville forsøke å  overbevise alle om at hunder lærer kun av positiv forsterkning, og at det å skrike ”nei” bidrar til å redusere læringsevnen og til å øke hundens stressnivå.

Jeg ville be alle som ropte ”nei” på banen om å synge ”Very Sorry Song”,  mens de hoppet på ett bein og lekte med hunden sin.

Jeg ville hjelpe dem til å lære å se signaler på stress i hundene sine og få dem til å ikke presse hundene for langt.

Jeg ville forsikre meg om at elevene visste hva de gikk til på sitt første stevne, og jeg ville forsikre meg om at de visste at de deltok for å ha det gøy, og at de visste at feil er til for å lære av – ikke til å fortvile over.

Jeg ville passe på at alle hadde et smil om munnen mens de arbeidet med hunden sin.

Jeg ville be førere som glemmer at de driver med dette for moro skyld om å  gjennomføre et  5 minutters stand-up-show for å fortelle om gledene ved agility og ved hundehold.

Men – mest av alt ville jeg fortelle igjen og igjen at
 

AGILITY ER GØY!

og at det er en flott måte å opparbeide et godt forhold til hunden sin på, og ikke minst at det gir en unik  mulighet til å ha masse gøy sammen med hunden sin!

Solveig Trippestad
(agility-instruktør)

Det er hyggelig med en kommentar:

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s