Hunden min stikker av, snuser, tar lekerunder

 

Eieren til en liten hund sendte et rop om hjelp til NOVICEA mailing-liste – en mailingliste for nybegynnere i agility.  Den lille hunden hennes stakk avgårde fra henne for å snuse, tok lekerunder, og ville ikke komme tilbake til henne.

Hunden ble ikke sittende på startlinjen, men ikke nok med det, når eieren gikk til motsatt side av hoppet, bare så hunden på henne og løp i motsatt retning.

Flere instruktører hadde gitt råd, hadde sagt at eieren ikke var streng nok, hunden måtte settes på plass, hun måtte oppdra hunden. Eieren fulgte rådene og  begynte å brøle ”NEI!!” med streng stemme og/eller hun prøvde å overse hunden, men da ville ikke hunden komme tilbake i det hele tatt. Eieren mente hunden var smart – den forstod når den skulle korrigeres – da løp den avgårde isteden.

Eieren fikk flere svar – her følger to av dem:

FRA HELIX FAIRWEATHER:

Det jeg ville gjøre er som følger: Stopp all korrigering! 

Få båndet ut av hendene dine – ikke bruk det – eller ikke hold det i hendene dine. Bruk en lang og svært lett line, og bare la den ligge på bakken. Du må aldri mer skrike, bruke streng stemme, true eller straffe henne.

Finn en tåpelig ting å trene på – som f.eks. å berøre hånden din:
Ta med et lite glass baby-mat (kjøtt-puré for babier) som ”godbiter”. Gjør dette til en gøy gøy gøy trening. Ikke bry deg om hvordan det utvikler seg – det eneste som betyr noe, er at hunden din synes dette er morsomt.

Hold hånden din foran snuta hennes, og når hun kommer forover for å berøre hånden din, si ”ja!”. Hold så baby-mat-glasset foran henne, og la henne få en slikk. Gjenta dette 5 ganger og SLUTT.  Gå vekk fra treningsstedet, snakk hyggelig med henne, klapp henne, masser henne, klapp henne på magen. Gjenta dette 2-3 ganger pr dag. Ikke tren agility foreløpig. Arbeid uten bånd hjemme.

Det du arbeider med i ovenstående scenario er å gjenopprette et tillitsforhold mellom dere. Du er ”større, sterkere, smartere» (for å sitere Marian Bailey) – du greier å finne en måte å gjøre noe på uten å måtte ty til straffetiltak. Du greier det – jeg vet du greier det!

Les også Turid Rugaas’ lille bok ”På talefot med hunden – de dempende signalene”. Dette er signaler hunder viser for å kommunisere at de føler seg stresset. Når du ser hunden vise disse dempende signalene, vet du at du har gått for langt, du vet du har lagt for mye press på henne.

Ingenting i agility handler om liv eller død!

Gå tilbake noen skritt og arbeid med tåpelige leker som å berøre hånden din eller tricks. Bruk masser og masser av godbiter. Jeg anbefaler babymat fordi du kan gi en liten slikk, og dermed ikke fylle opp en liten hunds mage, og smaken er uimotståelig!

Glem alt du har lært om å vise henne hvem som er sjefen.
Vis henne istedet hvem hun kan stole på.

Glem alt du har lært om at hun prøver å se hvor langt hun kan gå.
Lær deg istedet å se hva hun forteller deg.

Glem alt du har lært om å rope og heie på henne.
Hjelp henne istedet ved å legge mindre press på henne.

Du vil lykkes – du vil greie det! 
Hold oss orientert om hvordan det går!

Helix

Helix’s Equipment Page:  www.peak.org/~helix/Agility
helix@cyberagility.com – Turner, OR http://www.helixfairweather.com/ 

FRA DEB LOCKE:

Har opplevd det – har gjort det – har en T-skjorte hvor det står: ”Hvem kvalifiserte seg – og hvem bryr seg”! Det er ikke helt sant, men jeg forsøker å tenke slik.

Jeg kan ta agility veldig seriøst. Min cocker tar ingenting i livet særlig seriøst. Så vi har hatt en stor interessekonflikt gående – inntil jeg lærte at jeg må forsøke å tilnærme meg agility akkurat som han tilnærmer seg det han liker best – dvs å løpe bjeffende rundt i skogen på spor av jordekorn. Vi droppet alle kontroll-øvelser, ingen ”bli”-øvelser, ingen ”kom”, ingen venting så han kunne stoppe å snuse, etc. – jeg bare løp videre med gledesrop rundt banen.  Jeg skulle ha det gøy med eller uten ham.

Jeg satte opp farten, og hvis han løp vekk fra meg, bare løp jeg fra ham i motsatt retning med gledesrop. Da han så hvor moro jeg hadde det, måtte han naturligvis bestemme seg for å bli med på moroa. Og det har han gjort siden

Naturligvis er han bare én hund i én situasjon, og det kan være andre ting som skjer. Små hunder i en treningssituasjon, spesielt hvite ”fluffy” hunder,  kan ifølge Sue Sternberg være svært klar over at andre hunder stirrer på dem som om de er et jaktbytte. Det er mulig at ”bli” på startlinjen, hvor hunden blir sittende helt alene,  er altfor mye å be om. Prøv istedet  «drop and run»-metoden – sett hunden ned og løp sammen med den og se hva som skjer!

Hunden din vil fortelle deg hva den trenger, hvis du bare er villig til å lytte. Jeg garanterer deg at hunden din ikke med vilje oppfører seg slik  – hunder har ikke hjerne til å tenke på den måten. Jeg anbefaler varmt Jean Donaldson’s Culture Clash som bidrar forbløffende til en uforskammet oppvåkning og forståelse av hvordan hunder egentlig er. Den vil endre hele ditt forhold til hunder – til det bedre!

I mellomtiden – ikke gi opp. Ta en pause, tren en annen morsom lek noen dager, start så agility igjen fra bar bakke – ta ikke med deg tidligere erfaring.

Du kommer gjennom dette!

– Deb

 

 

 

Solveig Trippestad

Det er hyggelig med en kommentar:

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s