Fre 29/6: Klissvåte Ramsåsen

Bygeværet var på vei fra Telemark, men det var opphold da Gro og jeg avtalte å dra på tur. Utstyrt med turbeskrivelse og kart gikk vi fra utfartsparkeringen på Vestmarka i lett regn for å gå Ramsåsen rundt.

Fra parkeringsplassen gikk stien til Kattås, som så ut til å være der vi kom fra, og vi skjønte aldri at vi hadde passert Kattås før vi så et skilt tilbake til Kattås. Stien gikk opp langs en bilvei – er dette det beste turterrenget?

Gro leste fra veibeskrivelsen: «Følg veien mot drikkevannsanlegget.»  Ja – vi så en diger bygning som kunne være et drikkevannsanlegg.

» Ta av til høyre ved merking rett før veien går i slynge under anlegget. Vi skal opp Ringikastet som er et skar opp i Ramsåsen med en 300 år gammel setervei som nylig igjen ble merket opp.»

Ja, vi tok av til høyre, klatret opp noe som minnet om en tørrlagt elv med masse glatte steiner.

«Følg god sti nordover ca 600 meter til denne stien munner i annen sti opp Kantebakk. Ta venstre opp denne. Kantebakkstien er merket med blå malte punkter til topps. Stien blir snart svært bratt gjennom et stykke åpen granskog før den når en markant hylle. Deretter går den inn i tung urskog med spennende trefall og fargerik mose. Pass på å lukke fegjerdet du passerer.»

Ja – vi lukket et fegjerde, men bortsett fra det stemte veldig lite annet. Fine utsiktspunkter over Bærum og Oslo By skulle vi sett, men…  Vel, det regnet – det var sikkert derfor…. Vi så en søt harepus som hoppet avgårde ved siden av oss – men de firbente fikk det heldigvis ikke med seg 😀

Vi passerte Haugsvollen – og på nettet leser jeg: «I dag er det bare tufter igjen etter seterhusene, men vollen danner en fin lysning i skogen og er mye brukt som raste- og bålplass for turfolk og som teltplass for speiderne. Mange stier fører til og fra vollen, som også lett kan nås via skogsbilveien til Grønland. Om Peter Olsen, som ble husmann på Haugsvollen i 1844, hefter det en grufull historie. Han drepte sin kone Anne Larsdatter fra Jammerdal med øks. Peter ble henrettet på Jongsåsen i 1847, og var den siste som ble halshugget i Bærum.»

Et eller annet sted oppover passerte vi «Rolighølet»  og på nettet leser jeg: «husmannsplass under Øvre Ringi og var en av de siste plassene som ble ryddet i Bærum. Hans Larsen kom til plassen en gang mellom 1835 og 1845. Hans og kona Maren hadde fem barn. Sønnen Lars Larsen overtok plassen i 1856. Lars og kona Ragnhild var barnløse.»

Vi passerte  «Stovivollen /Ståvivollen eller Ståvisetra, som har vært i bruk i over 3000 år og var den siste av setrene i Vestmarka som var i drift helt inn på 1930-tallet. Her er fremdeles bebyggelse bevart og her skal ha vært dyrket mark før Svartedauden.»

Idag står bare ett hus tilbake på vollen, et såkalt størhus fra før 1800:

Returløype skulle gå forbi Ramssåsstua:

«Ramsåsstua er navnet på en hytte og et krigsminne som brødrene Mathias og Thore Winsnes bygget og hadde tilhold i fra 1944 og ut mars 1945. Tyskerne fant aldri fram til hytta»

Den blåmerkede stien vi hele tiden hadde fulgt førte oss til Langåshytta, som vi trodde var Ramsåsstua, det stemte at den var brukt under krigen 😉 Kameraet måtte fram – første og eneste gang i regnværet:

«Langåshytta, hytte i Vestmarka, Bærum, nord for Ståvivollen. Major Carsten Dehli, avsnittssjef i Milorg under krigen 1940–45, benyttet Langåshytta som ett av sine mange gjemmesteder i marka. Hytta var satt opp i 1943–44 og sto derfor ikke på noen tyske kart, og den var således blant de tryggere oppholdssteder.»

Det bodde noen her – ikke helt sikker på at den ønsket oss velkommen:

 Winnie og jeg på vei inn på tunet:

 Riktig idyllisk var det her:

Først vel hjemme igjen fant Gro ut at Ramsåsstua og Langåshytta ikke var det samme. Tyskerne fant den ikke, og ikke vi heller – Ramsåsstua skulle se slik ut:

Fra Ramsåsstua skulle vi følge blåmerket sti til Haugsvollen – Ringikastet – Kattås. Vi fikk ingenting til å stemme – kanskje ikke så rart siden det i etterkant viser seg at det ikke var Ramsåsstua vi var på 😉

Vi begynte på samme sti tilbake, men naturligvis måtte vi teste ut noen umerkede stier underveis – en av dem gikk inn til en jettegryte, som er omtalt i Kjentmannsheftet for 2012.  Det lette regnet hadde  for lengst gått over til ganske tett regn.

Vel tilbake på Stovivollen gikk vi ned på veien, som vi håpet ville ta oss ned til parkeringsplassen igjen.  På veien begynte det virkelig å plaskregne.  Langt om lenge stod et skilt til parkeringen ved Vestmarka, og vi gikk ned den stien,  men det var ikke «vår» parkeringsplass 😉

Prøvde Nike+ og gikk i retningen den viste og kom så til en asfaltert vei, og skjønte ikke om vi skulle oppover eller nedover. Gro gikk oppover mens jeg strevde med å få Nike+ til å fungere i plaskregnet.  Heldigvis kom noen syklister susende nedover, og jeg fikk stoppet dem og spurt hvor parkeringen var. Vi skulle nedover 😀 😀  

Det var en lettelse å se bilen, og jeg tror det er umulig å bli våtere enn vi var – jeg hadde til og med gitt opp å bruke hetta på regnjakka 😉 Hvor vi har vært og hvor vi skulle vært, har jeg ikke skjønt – derfor må jeg skrive ned det jeg husker av stedsnavn.  Vi fant aldri Ti-på-topp’s boks hvor Gro skulle skrive seg inn, men kanskje prøver vi igjen i noe bedre vær….

Turen vi hadde gått i regnværet ble 11-12 km (jeg trodde vi skulle gå 5 km),  og vi var ute i nesten 4 timer.

Det var hundekurs på parkeringsplassen. Stakkars – tenke å måtte være ute i sånt vær…..

Advertisements

Én tanke på “Fre 29/6: Klissvåte Ramsåsen

Det er hyggelig med en kommentar:

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s