CANDY

CANDY
13/6-1996 – 12/3-2012

You will live on in our memories, and be forever in our hearts.   

 Juni 2009:

Februar 2012:

Candy, den mest spesielle, treningsivrige, lekne  og glade hund vi noen gang har hatt. Hun har alltid utstrålt en enorm glede over livet, har hatt et glimt i øyet og et smil om munnen, og har alltid vært klar for trening og lek. Denne utrolige livsgleden og hennes gledesbyks når hun kastet seg over leker, godbiter, ned trapper og fjellskråninger, og ikke minst hennes mange rare påfunn, fikk oss daglig til å bryte ut i latter. 

Forrige uke gikk hun rundt med en leke i munnen, og hun bykset ned Tommys tre-trinns trapp i ett byks. På lørdag kveld forsvant hun bort til Tommy og fikk tigget til seg både kyllling og roastbeef, men hun kom tilbake tidsnok til middag også hos oss. Senere på kvelden var hun som vanlig klar for mer action, og satt og småbjeffet i stua, slik at hun også den kvelden fikk Vidar til å leke med seg. 

Candy har aldri sovet på dagtid, men på søndag sov hun hele dagen, hun sov og sov, og det kunne bare bety at Candy var alvorlig syk, og på mandag tok vi den tunge turen til dyrlegen.

I nesten 16 år fikk vi ha Candy som en del av livet vårt – vi kunne ikke bedt om mer. Vi har SÅ utrolig mange hyggelige minner om Candy, og mange minner er allerede på nettet, i bloggen, på hjemmesiden og på Candys side.

Det som SÅ langt aldri har vært publisert, er en dagbok jeg skrev for over 15 år siden om de fire første månedene med Candy. Jeg fant det igjen på jobb-PC’n for et par år siden – hyggelige minner om den første tiden med en herlig hund:

EN OVER 15 ÅR GAMMEL BLOGG OM CANDY:

I det første kooiker-kull som ble født i Norge ble det bare født hannhunder – og jeg som hadde ventet i over 2 år på tispevalp….   To år til ville jeg måtte vente siden det bare var én tispe i Norge som kunne få valper.

Jeg tror det må være bare meg som tror at denne rasen egner seg til agility, for jeg har vært både i Holland og Danmark for å få se kooikeren «live», men har ikke greid å verken finne noen eller høre om noen som har trent opp kooikeren sin til noe som helst. Jeg var likevel ganske bestemt på at denne rasen skulle jeg ha, men 4 års ventetid er lenge…. Heldigvis bestemte Eva og Harry seg for å ta en drektig tispe hjem fra Danmark, og jeg glemmer aldri den telefonen jeg fikk ved 6-tiden på morgenen 13. juni 1996: En tispevalp er født! Det ble født flere tisper, men Candy kom først, og henne ble det 🙂

En herlig liten valp med navn Ebra’s Candy Quiz

2,5 uke gammel (nærmest):

3,5  uke gammel sammen med sine søsken
(den mørke til høyre er Candy)

4,5 uke gammel ved vannskåla:

6,5 uke gammel på Tommys arm:

7 uker gammel:

Torsdag 8. august 1996
Endelig!!! Etter over to års venting var vi på vei hjem fra Eva og Harry med Candy – en liten herlig Kooiker-valp på åtte uker. Mange har besøkene og turene til Son vært for å se på denne valpen.

På hjemvei måtte vi stoppe på togstasjonen på Lysaker og hente Morten, som hadde tatt perm for å være sammen med valpen. Varmen i bilen var uutholdelig, så jeg tok Candy på armen og gikk ut i virvaret av biler og busser. Candy betraktet det hele med den største ro, og var ellevill da Morten kom.

På togstasjonen på Lysaker den dagen vi hentet Candy:

 

Vel hjemme hilste Candy på menneskene først
(de hadde samlet seg i hundegården, naturligvis – hvor er det vel mer naturlig å være?)

Deretter kom Mia (vår golden retriever) ut, og noe så stort og farlig! Candy reiste bust mens hun gikk fra fang til fang – men Mia var visst ikke så farlig, så busten la seg raskt. Deretter hentet vi Nelly (vår cavalier) – en rase Candy tydelig kjente fra før.

På bildet fra hundegården har Candy en liten hvilepause hos Morten mens hun vurderer sitt neste trekk:

Lørdag 10. august
På en av mange lufteturer i hundegården hørte jeg tidlig på morgenen noe som minnet om mjauing, og mange timer senere fant vi etter mange bomturer og mye leting en 8 uker gammel kattunge høyt oppe i et grantre hos en nabo. Jeg løp hjem med Candy og satte henne i en grønn grind, hvor hun skulle oppholde seg mens redningsaksjonen pågikk – trodde jeg.

Vi hørte bjeffingen hennes langt nedover veien – faktisk var det noen som kom og kommenterte bråket hos oss, og lurte på hva vi hadde for noe hjemme – at det bare var en valp på 8 uker hadde de vanskelig for å tro. Kattungen ble reddet, og da vi var på vei hjem med kattungen, hørte vi plutselig at Candy ikke bjeffet. Hun hadde endelig gitt opp og tidd stille! Men – hvem møter oss i døra! Så glad for å ha kommet ut av den grønne innhegningen og også ned trappa…. Hvordan hun klarte det, har vi ikke greid å finne ut.

De første to dagene gikk ellers stille for seg – hundene holdt litt avstand seg imellom – trengte øyensynlig tid. Men på denne lørdagen inviterte Mia med seg Candy på lek – og fra da av har Candy vært helt propell, og går stort sett under navnet «lille propell».

Resten av den første uken hjemme:
Det meste skjer i stort tempo – ordet «gå» er et ukjent begrep – hopp og sprett er bedre beskrivelse. Alle dørterskler forseres i luftige svev. Til og med tissing går i høyt tempo – løper i full fart, bråstopper og tisser – ikke bortkastet tid til snusing her nei. Vi hadde stengt foran trappa ut til kjøkkenverandaen med en 50 cm høy grind.  Sperringen fungerte for Mia og Nelly, men ikke for Candy. Hun brøytet seg vei mellom de to andre og hoppet elegant over mens de andre to stod igjen. Hun landet på øverste trappetrinn, hvor det er 1 meter ned til verandagulvet. Hun satset og landet 1,5 m lenger bort på verandagulvet. Agility-hund – ja! Høyde- og lengdehoppskravet for store hunder greide hun i en alder av 8 uker – mot min vilje.

Hoppe opp i sofaen eller opp på fanget vårt går fint med litt fart – ikke problemer for en som er så stor som hele åtte uker. .

På bildet har hun hoppet opp i fanget til Morten for å ta seg en liten lur:

Mandag 12. august:
På mandag kom Mona med Ronja (lundehund) og Vicky (cavalier) + Lise med Lucy og Chanell. Ronja var øyensynlig farlig – Candy kom med et bjeff, stormet inn i trygghet, og vi ble sittende ute og vente. Til slutt måtte jeg inn og hente henne, og fra fanget mitt fortsatte hun videre til Monas datter, hvor hun sov bort hele den tiltenkte miljøtreningen mens hundene lekte rundt henne:

Da de skulle gå igjen, våknet Candy og ville leke, og litt leking med Ronja måtte vi ta oss tid til før de dro.

Vi er stadig på den bråkete togstasjonen på Lysaker for å hente Morten, og en av de første gangene tok jeg Candy med helt opp på perrongen. Hvordan takler hun det når toget kommer dundrende inn på stasjonen? Der kommer toget buldrende inn kun to meter fra oss….  Men  – merket hun det i det hele tatt?

9 uker gammel – sitt og dekk:
Candy og jeg trener noen minutter et par – tre ganger om dagen – mest kontakttrening, men også det jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke skulle lære henne først, nemlig «sitt» (fint å ha forsetter – de er til for å brytes). Jeg har aldri truffet noen som har trent opp en kooiker til noe som helst til tross for flere reiser til Holland, Danmark og Sverige, så jeg har vært veldig spent på om denne rasen i det hele tatt kan lære noe!

Etter noen få forsøk setter hun seg når ordet «sitt» sies – når jeg står helt i ro uten å bruke håndbevegelser. «Dekk» er neste øvelse, og også det lærer hun fort – for fort, for jeg er ikke rask nok, og et lite bjeff kommer når hun har lagt seg, og dessverre greier jeg et par ganger å belønne en bjeffende dekk. Hun lærer raskt, for de to gangene førte til at hun tror jeg ønsker at hun skal bjeffe hver gang jeg sier dekk, og det var ikke min hensikt.

Vi begynner helt forfra igjen – litt mer problemer denne gang – teorien stemmer – lær inn riktig første gang, for avlæring er mye vanskeligere. Candy skjønner ikke hvorfor hun ikke får belønning når hun dekker og bjeffer. Det tar litt tid, men etter trening noen dager begynner det å hjelpe. Av gammel erfaring har jeg lært: Denne hunden skal lære å dekke også på vått underlag – og hittil er det ikke noe problem – er ikke så helt sikker på at hun med sin vante fart rekker å merke at gresset er vått.

Nysgjerrig:
Candy virker ikke særlig engstelig for noe, men naturligvis, noen blader som rører på seg, et plutselig vindkast – hun ville ikke vært riktig valp hvis det ikke var noe som var litt skummelt, men heldigvis er nysgjerrigheten oftest størst. Hun får se sitt eget speilbilde, og noe så farlig! Men – det tar ikke så lang tid før hun er borte og slikker den søte lille valpen hun ser i speilet. På hobbyrommet står et skatebord – hun hopper oppå og kjører avsted. Dette var moro – en gang til! En stor vannkanne hopper hun oppå, den velver, og hun over den – noe så gøy! Men – da hun står på to på en dorull og den velver, da blir det for farlig!

9 uker gammel på første agility-kurs
Etter vel en uke hjemme ble hun dratt med på sitt første agility-kurs med Regin Reinhard fra Danmark. Det var masse store og små hunder – ingen nøling – hilser pent og forsiktig på schäfere, boksere, collier, border collier, og ikke minst sheltier. Candy la sin elsk på sheltien «Whisky». Vi endte i løpet av helgen opp med at vi måtte la disse to få leke på en stor gresslette, og de hadde det kjempegøy. Heldigvis hadde jeg tatt med rasebeskrivelsen vi har laget, og den ble lest grundig av ganske mange – dette var en rase de skulle følge nøye med på! Bortsett fra lekingen med Whisky sov hun pent på et eller annet fang, eller lå pent ved beina mine og fulgte med – fullstendig uproblematisk å ha henne med to hele dager til ende til tross for både regn og stekende sol.
 
10 uker gammel – på agility-stevne
Agility-stevne på Jar – det regner litt – men miljøtrening må til. Kari fra Rykkin hundeklubb kommer og løfter opp Candy, som er ellevill og rundslikker Kari.

En stor bokser hannhund vil hun leke med, likedan en border collie, men det er for stort –  vi ender opp med fem sheltier på en gang som slikker og steller, og Candy ligger på rygg og nyter tilværelsen for deretter å sette i gang leken for fullt. Hun henger over, ligger under, biter seg fast i pelsen, i halen – alt finner de seg i – tilslutt ser jeg hun begynner å bli sliten og hun sovner i fanget mitt.

Candy 10 uker gammel:

 

På bildet er Mia og Nelly slitne etter løping på fotballbanen, men Candy må holdes fast – det er ikke så ofte hun blir sliten nok til å holde seg i ro:

Candy løp vekk fra oss og tvers over to fotballbaners lengde, og da vi endelig kom oss like langt, var hun under bilene på parkeringsplassen til en barnehage – glad og fornøyd for å ha funnet noen å hilse på.

Candy stakk av flere ganger rundt 10-11 ukers alder, bl.a. oppover veien hjemme med Vidar i hælene. Vi hadde ikke hatt Candy lenge før Vidar innså at det var nødvendig å  gjerde inn hele tomta – ikke bare «hundegården».

11 uker gammel på «dressurkurs»
Dressurkurset på Rud, hvor Turid er instruktør, har kommet over halvveis, og Candy og jeg trener på sidelinjen, for vi fikk ikke være med, for Candy var ikke gammel nok 😦 Men på sidelinjen får vi lov å være!

Hvem har plutselig lært å gå pent på plass, hvem setter seg når mor stopper (de fleste gangene), hvem drar ikke i båndet, hvem holder kontakt med mor hele tiden, hvem kommer når mor roper, og hvem kan dekke med lynets hastighet – til og med uten et lite bjeff? En ekvipasje på sidelinjen som ikke fikk være med på kurset.

Førerhundinstruktør uttalte seg:
En ansatt i NKK som driver opplæring av blindehunder i tillegg til å være trener for klasse elite-hunder i lydighet for Retrieverklubben, og som holder til på samme sted, kommer bort til oss og sier han har betraktet oss og lurer på hvor gammel hunden er. Jo, 11 uker gammel, men hun er ganske lærevillig, sier jeg. Ja – men det er din fortjeneste sier han – ta vare på den der – den bør ha mange muligheter! Noen som vokste flere centimeter?

Tunnel-rør
På tide å teste tunnelrøret til agility. Candy står på to oppå røret mens jeg pakket ut, og hun og røret ruller avgårde. Da det endelig ligger i ro, kaster jeg en leke inn i røret og ut på den andre siden – og Candy stormet gjennom røret. Merket hun hvor hun var? En gang til – hun stormet igjen gjennom. En liten pipemus ble lagt i enden av røret som belønning da hun kom ut – og ut kom hun i rakettfart, og musa fikk gjennomgå – ble kastet høyt opp for så å fanges i lufta.

Apportering
Apportering er et kjent begrep – en smilende og stolt liten valp apporterer det meste, til og med jernrør og metallskjeer. Jeg må ut og kjøpe metallapport så får jeg den innlæringen gratis. Noen som har kjøpt metallapport til en liten valp på 12 uker? Nei! Umulig å få tak i metallapport for tiden ser det ut til; vi får fortsette med stålskjeer og metallrør.

«Lydighetstrening»
På trening på Rud møtte vi en 6 måneder gammel puddel, og de to lekte for fullt – men som jeg sa da jeg slapp løs Candy: Håper din kommer tilbake når du roper, for jeg skal ikke rope på Candy. Noe har jeg lært – ikke rop på valpen hvis du ikke er 100% sikker på at den vil komme, og jeg var vel heller ganske sikker på at hun ikke ville komme.

På trening på Rud kom førerhundtreneren bort igjen – hadde betraktet Candy igjen… Han spurte om Candy pleide å legge seg sånn på rygg som hun gjorde for bichon friséen – en stilling som – som han sa – var meget fordelaktig, men nei, hun pleier ikke det. Han sa han lurte på om hun satte pris på den oppmerksomheten hun fikk fra samtlige ved å innta denne herlige posisjonen. Ja – det skulle ikke undre meg!

Kosestilling:
Å ligge på rygg er noe av det jeg gjenkjenner fra de andre hundene jeg har sett av denne rasen – og Candy er intet unntak. I sommer lå hun ofte og sov på verandagulvet – fullstendig på rygg – vi ble bekymret for at den lille struttende rosa magen med flekker på skulle bli solbrent – så vi måtte lage skygge for henne.

Finnes det noe herligere enn en liten valp som ligger på rygg fullstendig avslappet – selv ikke mine andre to hunder synes det – men når hun igjen er oppe på alle fire, da tyr de gjerne til en annen etasje.

På bildet har Candy inntatt sin yndlingsstilling:

Mia, Nelly og Candy
Candy elsker å erte Nelly, nappe henne i halen eller hoppe småbjeffende rundt henne, gjerne hoppe over henne, og når hun raser forbi Nelly, greier ikke Nelly å reagere før Candy er langt unna.  Nelly sier klart fra og setter Candy på plass, og også Mia knurrer og viser tenner, for så å forsvinne ned i underetasjen, hvis Candy ikke gir seg i forsøket på å klore ut øynene hennes. 

I  hele sitt liv har Nelly kun lekt med tre hunder, og det skyldes ihvertfall ikke mangel på lekekamerater. Med Candy har hun tort å leke flere ganger – det hadde jeg ikke trodd jeg skulle få oppleve, ihvertfall ikke på flere år. Når Candy oppfører seg overfor Nelly på den måten som Nelly lærer henne, er de SÅ herlige sammen!

På bildet er Candy og Nelly sammen i sofaen
(og legg merke til noe helt spesielt: Candy er rolig!):

Det virker ikke som det biter særlig på Candy at Nelly og Mia setter henne på plass, hun er tilbake et halvt sekund etterpå, kanskje litt forsiktigere?  Da en annen hund som øyensynlig ikke var vant til gale valper, knurret svakt til henne, bare snudde hun seg vekk og kastet seg over en annen isteden. Det er merkelig å se hvordan Candy har funnet én væremåte overfor Nelly, en annen overfor Mia, en tredje (liggende på rygg) overfor den bichon friséen som er så vill, en fjerde og vill gal overfor ganske mange andre hunder, men også en ganske forsiktig måte overfor andre hunder.

St Bernhardshund
Jeg skulle ut og kjøpe hundefor en dag, og lot Candy sitte bjeffende igjen i bilen. Eieren av «Kjæledeggen» spurte om jeg ikke ville ta henne med inn og la henne hilse på hans St. Bernhardshund (han var ganske nysgjerrig på å se hva slags rase dette var). Jo – sikkert lurt. Jeg ble stående inne og vente helt til Candy tidde stille, så gikk jeg ut og hentet henne. Hun var litt nølende først, men hun hilste etterhvert overstrømmende på denne kjempestore hunden.

Jeg begynner nå å bli ganske misunnelig på morgenene hjemme – Vidar med tre hunder i sengen  – alle er svært så fornøyd når bare Candy holder seg i ro.

12 uker gammel – medlemsmøte med Torleif Lundquist
Da jeg kom hjem fra jobb tirsdag 10. september, var kjøkken- og stuegulv fullt av uvaskede poteter. Hvorfor? Jo – matfar kunne fortelle at en 10 kgs sekk med poteter var så skummel i Candy’s øyne, at det måtte han gjøre noe med. Hva var vel mer naturlig enn å kaste jordete poteter rundt på kjøkkenet og inn i stua, slik at Candy kunne leke med dem?

Samme kveld skulle det være medlemsmøte i NMK på Ris skole, og mildt sagt hadde jeg det travelt da jeg kom hjem siden jeg stod for organiseringen av det meste rundt dette. Potetene ble ryddet vekk, utstyr og kaker til møtet funnet fram, en liten tur i dusjen hadde jeg kanskje tid til. Da jeg hadde fått skyllet shampooen ut av håret, ser jeg ved mine bein i dusjen en liten våt valp, full av vann og shampoo. Kliss våt forsvinner den inn i stua, hvor jeg hører noen smell, griper badekåpen og stormer etter. En fugl har forvillet seg inn, Nelly er vill, Candy og Mia står rolig og ser på fuglen, som tilslutt flyr for hardt mot ett av vinduene og blir liggende på rygg. Jeg bærer fuglen forsiktig ut og setter den på et skjermet sted (den fløy videre senere).

Til tross for mas og kav – medlemsmøtet med Torleif Lundquist som foredragsholder var utrolig bra – stakkars alle dem som gikk glipp av dette! Candy og jeg må på kurs hos Torleif Lundquist – det er sikkert!

Kurs med Turid Rugaas og litt erfaring med stress
Et annet kurs stod for døren helgen 5. og 6. oktober med Turid Rugaas. Candy oppførte seg uproblematisk, lå rolig og sov ved beina mine inne, men ute var hun minst i hundre. Vi trente i en av hallene på Hellerudsletta, heldigvis, for regnet pøste ned. Candy var lærevillig og flink – fikk utrolig mye ros av instruktøren for god kontakt og oppmerksomhet.

Muligens ble helgen allikevel for mye for henne, for dagen etter dro vi ut for å kjøpe hundefor, og inne på kjøpesenteret var det noen utstillingsdukker som var utrolig farlige, og da hun løp fram til dem, passerte hun en enda farligere leketøyshund. Hun bjeffet vilt. Senere på ettermiddagen gikk vi en liten tur, og på lang avstand så vi en golden retriever. Selv om hunden var 150 m unna, var den øyensynlig farlig.

Jeg måtte bare ta en telefon til Turid Rugaas. Jo, den reaksjonen måtte du forvente deg, sa Turid. Selv om Candy oppførte seg eksemplarisk i helgen, var det en stor og stressende påkjenning for en valp, slik at når først utstillingsdukkene og deretter leketøyshunden økte stressnivået, hadde Candy ingenting å  stå imot golden retrieveren med. Det tar normalt 2-3 dager før stressnivået er nede på normalt nivå igjen. Jaha – antagelig godt å vite!

Sheltietreff på fotballbanen
Naturligvis kunne jeg ikke vente 2-3 dager for å finne ut av om Candy plutselig var blitt engstelig, så jeg avtalte med Christina Kosinski at vi skulle møtes på fotballbanen, for ifølge Turid Rugaas var det to måter å redusere stressnivået på: To, tre dager med fullstendig ro, eller å løpe av seg stresset. Jeg valgte det siste.

Naturligvis burde vi møte Christina med Mini og Archi på fotballbanen, ikke trengt sammen i bilen vår, men det ble så vanskelig å forklare Christina hvor fotballbanen var, at jeg sa at jeg kommer og henter dere. Da Candy fikk se Mini og Archi var det ikke mye redsel å spore nei. Hun var som vanlig helt propell, og å holde henne i forsetet mens de andre var i baksetet, var dødfødt – hun skulle bak til dem. Det endte med at Archi kom fram. På fotballbanen fikk de virkelig løpt fra seg, men da Archi kom litt for langt unna uten at Candy så det, var hun plutselig litt skeptisk til ham da han kom tilbake, men det gikk fort over, og leken fortsatte for fullt.

Jeg hadde fri den uken, men vi tok det ganske med ro – og som bildet vel tydelig viser: Å ta det med ro er kjedelig!

Kurs med Torleif Lundquist
Det var med spenning jeg så fram mot neste helg, for da hadde jeg meldt meg på kurs hos Torleif Lundquist. Kurset var egentlig uten hund, men Candy var allikevel med. Noen få andre hunder var også med inn, og Candy lå også denne gangen stort sett i ro på teppet sitt. Ute fant vi noen av passende størrelse å leke med og hilste på endel større hunder, bl.a. to Berner Sennen-hunder som av uttrykket å dømme nok syntes Candy var helt gal.

Candy som demonstrasjonshund
Torleif er en utrolig foredragsholder, engasjerende og utfordrende. Han ville låne Candy som demonstrasjonshund, og det ble hun både lørdagen og søndagen.

Han fortalte om Candy til hele forsamlingen,  og ikke bare én gang, men i flere omganger, både lørdag og søndag:

* Det er svært sjelden at en så ung hund har en slik utforskertrang.
* Her i dette rommet er det 70-80 ukjente mennesker og hunder – noe den utrolig nok er fullstendig uanfektet av.
* Denne hunden har et utrolig potensiale – ta vare på det!
* Denne hunden viser et initiativ som er helt unikt.
* Hunden har en prøve- og feilfrekvens som er helt utrolig for en så ung hund – de fleste får det aldri.
* Den virker ydmyk, men er allikevel full av guts – en helt enestående blanding.
* Selv om denne hunden nå har gjennomført et fem dagers program på én time, må ikke dere andre fortvile selv om dere trenger mer enn fem dager. Denne hunden er helt spesiell – men nettopp derfor er den så fin å demonstrere med fordi dere raskt ser forventet  fremgang.

«Du tror ikke jeg mener det jeg har sagt», sa han til meg på slutten av søndagen. Jeg så nok ganske tvilende ut, det hørtes for utrolig ut.  «Jeg har sett utrolig mange hunder», sa han, «men denne hunden er helt spesiell. Hun fortjener å få stadig større oppgaver og få ha gradvis fremgang – da vil hun være like lykkelig og glad som nå. Jeg er svært spent på fortsettelsen.»

Gjett om vi fikk spørsmål og respons fra de andre deltagerne på kurset! At de var imponert, var mildt sagt, og det var jeg også!  Men – hun var jo hele fire måneder akkurat den søndagen, så litt ekstra stas fortjente hun naturligvis på dagen sin! Ja – jeg er enig med Torleif Lundquist – jeg er også svært spent på fortsettelsen – for Candy ER helt spesiell !!!

Det har blitt mange kose- og sovebilder, noe som kanskje gir et skjevt bilde av tilværelsen for denne aktive hunden. Men – farten er for stor til at en stakkars amatørfotograf uten speilrefleks kan følge henne. Skal vi få tatt bilde av henne, må det være noe som har vakt oppmerksomheten i nærheten.

Personlighetsprofilen/funksjonsanalysen
ble gjennomført hos Turid Rugaas, og den viste at Candy er akkurat på grensen når det gjelder jaktinstinkt – noe som skulle være utrolig i treningssammenheng! Når det gjelder flokkinstinkt og defensivt/offensivt forsvar var alt helt topp. En utrolig hund? JA!!!

Jeg tror ikke hun kunne vært bedre til det jeg har planer om å drive med, og jeg merker at trening er noe hun virkelig liker. Men – med en slik hund er det også helt nødvendig å ikke gjøre feil på noen områder, for siden hun lærer så fort, lærer hun naturligvis også feil like fort – og i det, og i å trene i nøyaktig riktig mengde for å bevare gleden hennes, ligger utfordringen!

En ny rase og en spesiell hund:
Noen ganger virker alt dette fantastiske nesten skremmende: En utrolig hund, som trives med å trene, som er glad og lykkelig hele tiden, som har en hastighet i alt hun gjør som er helt utrolig, som er full av guts og ydmyk, som er initiativrik og lærevillig, og som i tillegg er en ny rase som mange vil følge med argusøyne…. Vel – jeg er spent på fortsettelsen!

Mia og Nelly har nå fullt ut akseptert henne. Ingen forsvinner lenger ned i kjelleren når Candy er i nærheten. Ni år gamle Mia har fått lekelysten tilbake, men Nelly trives best når Candy ligger i ro, da koser de seg sammen i sofaen eller i en seng.

Denne dagboka
Jeg begynte å skrive rett etter at vi fikk Candy. På den måten vil jeg ikke glemme alt det morsomme som skjedde i valpetiden, tenkte jeg. Nå har Candy blitt over fire måneder, og skrivingen har avtatt, men latteren og gleden hun sprer har langtfra avtatt.

Candy 4 måneder gammel:

Advertisements

11 tanker på “CANDY

  1. Jeg ble både imponert og måtte le mange ganger mens jeg leste denne dagboken, Solveig. Skjønner at Candy var en spesiell hund og at det må være veldig sår å ha mistet henne. Men å, så mange gode minner dere må sitte igjen med.

    Lik

  2. Takk for at vi fikk lese om Candy som valp:) Alltid trist når et familiemedlem forsvinner, men hennes alder tyder vel også på at hun hadde et bra liv, det er jeg sikker på… Veldig inspirerende for oss med yngre hunder av rasen å lese det du skriver både her og ellers. Så fint at du «oppdaget» rasen som agilityhund og viste den fram for Norge:)

    Hilsen Marianne og Linux

    Lik

  3. Så trist 😦
    Men utrolig fint å lese om Candy som liten valp. Og for en hund hun må ha vært! 😀
    Vi er heldig som får dele en del av livet vårt med så flotte vesener. Men det blir desto vondere når veiene skilles. Ta vare på deg, Solveig!

    Lik

  4. Jeg lærer visst aldri…må ikke lese slike ting med andre folk rundt meg…begynner jo å grine… men for et fantastisk flott liv den hunden har hatt! Nå får man leve på minnene og kose seg med dem! Ingen tvil om at hundene gjør livene våre rikere!

    Lik

  5. Tack för att du delade med dig dagboken om Candy som valp. Jag har haft privilegiet att få träffa henne i vuxen ålder och till och med tränat med henne. Kommer aldrig att glömma hennes trippande majerstätiska gång och hennes livsglädje. Hon har haft ett fantastisk liv med er och ni med henne. Ta vara på alla de fina minnen ni har. Stor kram till dig Solveig.

    Lik

Det er hyggelig med en kommentar:

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s