Minner om Cory

To uker har gått siden vi mistet Cory, og minnene om Cory har begynt å strømme på.

“Den fine vestkantfrøkna”

For å venne Candy og Cory til hverandre, var det suverent å kunne låne 9 måneder gamle Cory! Vi gikk mange turer med Cory og Candy før Cory flyttet inn.

På den første turen startet vi fra Stein Gård, og det var gjørmete og vått! Vi visste ikke at vi hadde fått låne en liten hund som var lært opp til å gå rundt vanndammer….

Det tok ikke lang tid før den lærdommen var forsvunnet. Hun var sjelden ren og pen etter skogsturene hun var på, så vi har ofte ledd av at vi i begynnelsen kalte henne “den fine vestkantfrøkna”.

Uredd og glad:

Cory logret alltid, og vi har aldri opplevd at hun har vært redd for noe eller blitt skremt av noe, verken lyder, folk, hunder eller gjenstander.

Vi har aldri hørt henne knurre, og selv så utrolig glad hun var i mat, forsvarte hun aldri maten sin, hun bare skyndte seg å spise fortere og fortere hvis en av de andre hundene nærmet seg.

Venn med de fleste:

Møtte vi eiere som hadde engstelige hunder, ble de fort trygge på Cory, så hun ble venn med de fleste.

Måten hun kommuniserte med Candy på, gjorde at de fort ble perlevenner. Bildene av dem førte til at jeg laget en side om Dempende signaler  (i Word).

Flere lærere har spurt meg om å få kopiere opp dette og bruke det i undervisningssammenheng,  så jeg håper og tror minnene om Cory vil leve videre hos flere enn oss.

 Vår lille fuglehund:

 

Til å begynne med var Cory en hund som alltid kom på innkalling, og som alltid holdt seg i nærheten av oss på tur. Candy og hun hadde mange løpeturer hvor de raste etterhverandre på stier i skogen, men ropte vi, kom de stormende begge to. På én dag endret alt seg for Cory.

 

Vi var en tur på gress-slettene på Rud sommeren 2000, og Candy og Cory løp og lekte. Plutselig løp de over en liten haug så vi ikke så dem. Vi ropte, og Candy kom tilbake, men ikke Cory.

Cory titter etter fugl

Det vi ikke hadde sett var at bak den lille haugen var det mange canadagjess. Vi så dem først da de lettet fra bakken med Cory løpende etter. Selv om hun kom løpende forbi oss, og sneiet ganske tett inntil oss flere ganger, enset hun ikke kylling-godbitene jeg hadde i hånda. Corys jaktinstinkt på fugl ble vekket der og da.

Etter dette prøvde vi flere ganger å ha henne løs. Jeg glemmer aldri den bitte lille hunden vi så i det fjerne som løp og løp  tvers over jordene nedenfor Stein Gård, inn i skogen, ut på jordene igjen, inn i skogen på den andre siden…..

Hun enset ikke at vi ropte, enset ikke sine firbente lekekamerater eller godbitene vi hadde. Vi rakk å bekymre oss for veien som egentlig var langt, langt unna, men kanskje ikke var langt nok unna likevel, før hun endelig kom tilbake til oss – glad og fornøyd og klar for godbiter

Vi hadde flere forsøk, men det ble ikke så mange turer uten bånd etter dette, men hun utnyttet flexibåndets fulle lengde. Dessuten gikk jo maraton-løperen Tommy mange turer ukentlig med henne, og på turene løp de også litt, så hun fikk nok løpt nesten like mye som hun ville.

Løpende og bjeffende:

På tur bjeffet Cory aldri, men hjemme løp hun avgårde og bjeffet på det meste som rørte seg hos naboene og på veien. Hun ble veldig raskt bedre da vi startet å trene henne til å være stille ute i hagen. Hun strevde virkelig med å kontrollere bjeffingen sin, for hun skjønte at det var eneste mulighet til å få løpe fritt, men det forble alltid litt vanskelig for henne å få det til hele tiden.

Cory i farta hjemme i hagen

Cory prøvde alltid å få med seg Candy, og senere også Winnie, på å løpe bjeffende avgårde. I begynnelsen lyktes hun, men etterhvert skjønte de andre to at det var sjelden noe verdt å bjeffe på som gjorde at Cory løp avgårde. Cory ga likevel aldri opp å få med seg de andre to. Hun tittet alltid på dem, som om hun sa: “Kom igjen og bli med, da”, før hun løp avgårde.

Noen ganger lurte vi på om hun likte å sitte å bjeffe uten at det var noen verdens ting å bjeffe på, men når vi så nærmere etter, var det alltid noe, f.eks. en skjære i et tre laaangt unna.

Dyreprogram på TV’n og tegnefilmer med dyr i gikk vi aldri glipp av selv om vi ikke var ved TV’n da de begynte, for Cory fortalte oss alltid at det var dyr på TV’n.

Hun fungerte fint som vakthund når fremmede kom inn på tomta vår – ihvertfall lydmessig – men stoppet de opp og snakket med henne, var det ikke mye vakthund i henne .

Når naboguttene skulle gå over tomta vår, gikk den eldste først, og hvis ikke Cory var ute, ropte han til den andre som ikke torde gå innenfor porten: “Bare kom! Den aller verste er ikke ute.” Vi lo godt av at snille Cory ble kalt  “den aller verste” .

Cory elsket å løpe, og noen steder hvor det var liten sjanse for at fugl skulle dukke opp, slapp vi henne med et lite lett bånd hengende etter seg.  Her er en videosnutt fra mars 2007 hvor Cory, Candy og Winnie får løpe på et jorde:

Hun bjeffet ikke….

Cory var rask til å smette inn i et rom uten at vi merket det. Da satt hun der så stille som en mus. Første gang det skjedde var vi alle ute i hagen, og plutselig var Cory borte. Vi sjekket alle porter, men alle var lukket. Vi lette i alle rom i både i vårt og Tommys hus, men borte var hun. Vi spurte naboer, og vi spurte Candy om hvor Cory var, men naboene hadde ikke sett henne, og Candy satt bare rolig foran skjulet.

Letingen fortsatte oppover og nedover veien, men uten resultat…. Så åpnet Vidar døra til skjulet hvor han tidligere hadde kastet en ledning inn.  Der satt Cory rolig og ventet på oss, og var veldig glad for å se oss igjen. Hun lærte aldri at det kunne lønne seg å bjeffe i slike situasjoner. Hun har vært innestengt flere ganger på hobbyrommet, på matrommet, på soverommene, i garasjen, men vi ble flinkere og flinkere til å finne henne raskt igjen.

Treningsivrig:

Før Cory flyttet til oss hadde hun vært på noen utstillinger,  så “stå” kunne hun. Jeg startet dermed trening på dekk, sitt, danse rundt, gå på to…. På neste utstilling (hvor vi som vanlig ikke var med), var “stå” et veldig ukjent ord, men Cory fikk vist at hun nå kunne mye annet

Siden hun var nesten ett år da hun flyttet inn hos oss, kunne agilitytreningen begynne med en gang. Vi startet opp i garasjen på Holmensenteret, men det var uten felthindre. Så ble jeg bedt om å holde et nybegynnerkurs i agility i Stovner Hundeklubb, og jeg sa OK til å holde teorien, hvis jeg fikk delta på den praktiske treningen utendørs med Cory slik at jeg fikk hjelp med felthindre. Kravet for å delta var bronsemerke i lydighet, noe Cory ikke hadde, men jeg greide ikke se noen lydigere hund på agilitykurset – enn min lille kontaktsøkende hund 

Vi har trent agility mange steder:  Stovner, Rykkinn, Asker, Skui, Drammen, Holmensenteret,  i mange ridehaller og ikke minst hjemme i hagen. Det var aldri noe problem å ha henne med, og hun gikk agility like bra på ukjente hindre og steder.

Vi startet treningen i Rykkinn, men der var det absolutt ikke nybegynnerbaner, så vi trente aldri mer enn ett til tre hindre. Likevel dro jeg til Drammen Brukshundklubb på bronsemerkeprøve, og dette ble første gang vi skulle ta mer enn tre hindre, men det var intet problem.

Bronsemerkeprøven er det eneste videoklippet vi har i elektronisk format av Cory og meg på agilitybanen:

Jeg hadde lovet å holde agilityoppvisning på et kooikertreff, men så skadet Candy ryggen, og jeg tok med Cory isteden.

Da vi kom til gårdsbruket hvor treffet skulle være, viste det seg at eierne var svært så fugleinteresserte, med både egen andedam og stor fugleinnhegning, begge deler tett inntil der agilitybanen ble satt opp….. Obs – og her kom jeg med fuglehunden min…..

Men – intet problem! Jeg greide holde kontakt med Cory så hun aldri så fuglene, så Cory var fokusert og rask og holdt en fin oppvisning 

Vi har deltatt i to offisielle agility-konkurranser, og Cory gikk  nøyaktig like bra som på trening, og hun lå rolig i buret og sov mens hun ventet på neste runde. Resultatene og tiden ble bra, men allikevel greide heller ikke Cory å vekke mitt konkurranseinstinkt, så vi konkurrerte ikke flere ganger, vi  “bare” fortsatte å trene.

Bli sittende kunne hun med minimalt med trening, men etter en stund startet hun alltid 1 sekund før meg, så noe annet enn mitt “gå” måtte være hennes startsignal, men hva? Det tok tid før jeg fant ut at hun startet etter at jeg hadde trukket pusten dypt på startstreken.

Da “Crate Games”-DVD’n ble utgitt, lurte jeg mange ganger på om Cory kunne ha sett den DVD’n,  for satte vi et bur i stua, løp hun inn i buret og satte seg pent innerst inne og ventet tydelig på godbit før hun la seg til å sove. En enkel hund å trene opp……

Da jeg begynte agility-treningen med Winnie, overtok Tommy agilitytreningen med Cory, og her er ett av deres første forsøk, hvor de trener på Skui

Tommy og Cory har  trent mer i hagen enn andre steder, for hindrene står ofte framme, og Cory var alltid klar for en trenings-økt. Agilitytreningen fortsatte til hun var over 10 år. Cory var alltid like hoppende glad hver gang hun forventet godbiter, som på bildet til høyre etter fullført slalåm.

Et STORT matvrak:

Det vi antagelig kommer til å huske best om Cory, er hennes helt utrolige glede over mat. Vi har hatt et matvrak av en golden retriever før, men Cory slo alle, og har gitt oss mang en god latter!

Candy spiste på kjøkkenet, Cory på PC-rommet og Winnie på badet. Det er ikke få ganger Cory har hoppet oppi Candys skål  i ren glede, så Candy har måttet spise sin mat fra gulvet.

Winnie forsvant allltid raskt inn på sitt serveringssted på badet og stod der og ventet.

Cory danset rundt og gikk på to mens hun fulgte etter matskåla.

I begynnelsen vi hadde henne lærte vi inn at hun skulle dekke før vi satte ned skåla, men vi fulgte det sjelden opp senere, men Cory gjorde:

Vi savner hunden som satte i gang oppvaskmaskinen for oss…. Maten til hundene blir oftest tilberedt på benken over oppvaskmaskinen, og når Cory hoppet og danset, traff hun døra til oppvaskmaskinen så den ble lukket, og hun traff også ofte startknappen, så maskinen startet.

Hun fikk oss til å bli veldig flinke til å rydde av bordet, og vi ble også veldig flinke til å ha døra til søppelbøtta godt lukket og til å aldri la mat ligge ytterst på benken eller bordet.

Vi kommer til å huske Cory som en intens tigger som alltid var førstemann når godbiter skulle deles ut, og hun presset seg alltid forbi de andre to slik at hun kom først i køen:

Hos Tommy åpnet hun et skap og fant en pose hvetemel. Etter å ha spist av den hadde hun ørene fulle av “klister”, hele hun var hvit, og det var stier av hvite labbeavtrykk der hun hadde gått, men ingen kunne se så uskyldig ut som Cory

En dag kom Cory opp trappa fra underetasjen helt oransje rundt munnen. Jeg gikk ned i underetasjen, og skjønte at hun hadde greid å åpne et fryseskap, dra ut skuffen og pakke opp to halve, ganske frosne, grillede kyllinger! Hun hadde spist opp mer enn en halv kylling med bein, til tross for at hun hadde bare 8 tenner i munnen! Veterinæren anbefalte å få i henne flytende parafin. Jeg lurte på hvordan jeg skulle få parafinen i henne, men endte med å bare helle parafin oppi skåla hennes, og hun drakk skåla tom og sleiket den grundig ren etterpå. Da de andre hundene skulle få mat like etterpå, stod Cory som vanlig først i køen og ventet på mat….. – var hun noen gang mett?

Godbitsøk:

Cory elsket godbitsøk i hagen – om det var snø og kaldt eller sol og sommer! Hun hoppet og spratt og syntes aldri godbitene ble kastet raskt nok.

Godbiter som lå i dorullhylser var også en favoritt. Da bar hun med seg dorullhylsen for å pakke opp i fred.

Frokostbesøk:

Hver morgen når telefonen ringte og Cory hadde sovet hos Tommy, løp Candy og Winnie til døra for å møte Cory når hun kom løpende i full fart for å få frokost hos oss.

Cory hadde sjelden tid til å dempe farten for å hilse, men brøytet seg vei fram mellom to kooikere – det hastet – hun skulle jo ha MAT!!!

Julen 2009: Minst 30 cm nysnø i løpet av natta. Om morgenen var Cory som vanlig klar for å komme til oss fra Tommy og få frokost, men nølte faktisk litt pga all snøen. Candy og Winnie stod logrende og ventet.

Cory trosset snømengdene, og da Cory presset seg fram, forsvant Winnie i  snøen, men Cory kom seg fram :

 

 Valper:

Cory fikk to valpekull , men for Cory var uten tvil det beste med valpekullene all maten hun fikk!!!

Da Winnie flyttet inn som 8 uker gammel valp, hilste Cory pent, men da Winnie begynte å rase rundt, forsvant Cory opp på verandaen hos Tommy for å komme unna. Hun hoppet opp på en hagestol, opp på hagebordet, og så klatret hun inn av vinduet, hvor Tommy fikk tatt i mot henne.

Turer i fjellet:

Nedenfor er et bilde fra 11. september 2001. Jeg hadde nettopp fått en telefon om dagens angrep på Twin Tower i USA. Alt virket merkverdig fjernt og uvirkelig her oppe i stillheten. Her sitter Cory >1100 m.o.h. og speider utover:

Vi skjønte vi hadde en liten fuglehund med sterkt jaktinstinkt når vi gikk i fjellet. Plutselig stoppet hun og tok stand, og like foran oss fløy en rype opp.

Sauer i fjellet gjorde henne ganske vill, noe som var merkelig, for på Sauejordet hjemme reagerte hun ikke.

Cory elsket å løpe i lyngen på fjellet, der var det SÅ mange spennende lukter….:

Cory på jakt etter duppen

Fisketur:

På fisketurer var Cory alltid veldig ivrig når Vidar gjorde klar fiskestanga. Når han slang ut duppen, prøvde hun rase etter.

Enten trodde hun at han kastet ut mat eller mer sannsynlig trodde hun at duppen som fløy gjennom lufta var en fugl

En suveren turvenn

Mange, mange skogsturer har Cory vært på med Tommy, og SÅ mange nye turstier de fant! Winnie og jeg fikk være med på turene etterpå slik at vi også fikk flere nye stier i nærmiljøet. 

Tommy og Cory startet alltid å gå hjemmefra, og de gikk raskt, så turene var vanligvis fra 7 til 13 km. De gikk tur til alle døgnets tider, de kunne gå ut på tur klokka 4-5 om morgenen, og de kunne gå tur ved midnatt.

Cory logret alltid hele turen, og Tommy sendte mange MMS fra tur av en logrende og glad hund. Dette videoklippet har Tommy sendt fra turen de gikk 18/11-11 – et klipp det er godt å ha for i etterkant å huske at hun var i god form lenge:

 

En utrolig kosehund:

Cory var sjelden alene:
Når Tommy satt ved PC’n, satt hun bak ryggen hans i stolen.
Når han lagde mat på kjøkkenet, satt hun på kjøkkenet og fulgte med.
Satt han i sofaen og så på TV, lå hun i sofaen.

Det samme gjaldt hos oss, og hun trivdes best når hun lå oppå oss, i armkroken eller tett inntil de andre hundene:

Sov godt lille venn og takk for alle gode minner!