Ons 17/6: Agility-trening på Skui

Mange på trening i dag:  Ann-Cathrin, Catrine, Elin, Frøydis, Gro, Helene, Nina, Vigdis, Solveig, dvs. hele 14 hunder – merkelig det der – det er ingen mellomting – 2 eller 14

Dagens baner, hvor den til høyre ble satt opp på gresset:

Winnies bane:
For at jeg skulle slippe unna med minst mulig løping og likevel få trent på det jeg ville, hadde jeg laget min egen variant av den venstre banen, og den høyre hadde jeg ikke til hensikt å prøve – må spare de korte periodene jeg kan løpe til det vi trenger trene på

 

Stresset hund:
Ble med Nina og Chivas oppover mot bommen, men Winnies snute var limt til bakken, hadde knapt nok tid til å hilse på Chivas.

Helt nytteløst å prøve å trene – snuta forble limt til bakken – selv i høyløpske perioder har jeg aldri sett henne slik.   Jeg burde skjønt på alle signalene hennes at hun var skikkelig stresset…. (ørene  var lagt bakover, snuta i bakken uten å snuse, hun skvatt for det minste). Merkelig at hun reagerer slik på Skui når det kommer nye mennesker/hunder/fotballspillere, men ikke reagerer slik andre steder vi har trent.

Normal igjen….:
Beholdt henne ute så hun skulle få sjanse til å se hvem som var der, og plutselig ristet hun stresset av seg, og kontakten var tilbake – merkelig….  Da måtte jeg jo bare prøve igjen…. Nå var Winnie nesten som vanlig – lekeinteressen var tilbake og hun bjeffet da jeg ikke gjorde jobben min.  Banen gikk noenlunde bra – og etter en liten stopp da jeg prøvde spare noen skritt – gikk det greit å få henne i gang igjen.

Det ble ikke mer enn denne lille runden på banen, jeg fant ut det var bedre trening og mye nyttigere å ha henne ute og la henne venne seg til at andre faktisk har lov til å være på “hennes” bane.

Fartsbane:
Noen hadde satt opp en fartsbane på gresset, og Elin, Gro og jeg ble igjen for å gå den. Da var det slutt på all snusing og igjen god fart på Winnie. Kan ikke si det samme om min fart – men på en fartsbane spiller det visst ingen rolle at jeg ikke løper med.

Det positive:
Det beste med denne treningen var nok å få se at de hunder/mennesker Winnie har sett på noen treninger, men aldri hilst på, nå er akseptert, og at de fem nye hundene ble akseptert bare jeg ga henne tid og mulighet til det. Ingen bjeffing på de personene Winnie ikke har sett før Det var også deilig og lovende at jeg greide gå etter dagens trening + etterfølgende ICA-besøk – det greide jeg ikke på mandag